Fra Besettelse til Vanære

Som den observante leser av bloggen har merket, har jeg allerede parkert A. S. Byatts Besettelse på sidelinja en liten stund. Sånn vel 300 sider uti den, finner jeg altså ikke helt fram til kjernen, magien og fortryllelsen av denne boka. Den leselykken jeg har hørt andre har hatt på sin vei gjennom denne boka. Jeg opplever den derimot som særdeles langtekkelig og lite givende på alle områder.

Jeg hadde planer om å lese den ut, men akkurat nå er jeg grundig lei. Så vi får se. Som plaster på såret, har jeg allerede beveget meg inn i vanæren. Den av J.M. Coetzee. Og den holder i alle fall det tittelen lover: her er det vanære så det holder. Ingen tvil om det.

Jeg vil tro jeg kommer tilbake til Vanære i et seinere innlegg, men ikke nå. For det som opptar meg akkurat nå, er hvordan man som leser møter en bok.

Hvilke lesebriller man tar på seg, så og si. Det filteret man uvergelig har med seg til å se og forstå boka gjennom. Jeg tenker på tidligere erfaringer, personlighet, innstillinger, forventninger og sikkert også evne. All denne ballasten som boka skal filtreres gjennom for å treffe leseren eller også bli forkastet. Hva leseren selv farger boka med.

For det hersker vel ingen tvil om at det er leseren som realiserer boka. Får den til å leve eller å dø. Leseren er enerådende i så måte. Det er i leseøyeblikket vi avgjør om vi får kontakt med den historien forfatteren av boka ønsker å formidle eller ei – og om den blomstrer eller ikke.

Alle bøker er som kjent ikke for alle. Heldigvis. Det faktum produserer nemlig variasjon, spenning og diskusjon om og rundt bøker. Selv slutter jeg ikke å forundre meg over magien når rett bok møter rett leser. Og det motsatte selvsagt; hvordan jeg som sympatisk leser og med velvillig innstilling, allikevel kan oppleve at en bok oppfører seg som en kald stein i møte med meg.